onsdag 18. november 2009

Willy Ørnebakk om demonstranter og sabotører!

På sameradioens nettsider den 18. november kunne man lese at Aps parlamentariske leder, Willy Ørnebakk, karakteriserte opposisjonen på sametinget v/ NSR som demonstranter og sabotører. Begrunnelsen for denne karakteristikken var at NSR under budsjettbehandlingen stilte «unødvendig mange» spørsmål til Sametingsrådets budsjettforslag.
Det er ikke mer enn 1 måned siden det nye Sametingsrådet ved AP ble konstituert, og hovedbudskapet fra AP og samarbeidspartene var at dette rådet skulle satse på «åpenhet og kommunikasjon». Allerede under konstitueringen ble dette løftet brutt ved at flertallet nektet å legge fram grunnlagsdokumentet for samarbeidsavtalen. Det hemmelighetsstemplede dokumentet har ennå ikke sett dagens lys, noe som naturlig nok også frambringer spørsmål i forbindelse med rådets budsjettprioriteringer.
Gjennom Ørnebakks utspill mot NSR i denne saken, tydeliggjør AP og samarbeidspartene nok engang at de fortsatt ikke har noen intensjoner om å følge egne lovnader om «åpenhet og kommunikasjon».
Jeg vil minne Ørnebakk om Sametinget styres etter demokratiske prinsipper, hvilket innebærer at opposisjonen og andre skal gis mulighet til å sette seg inn i de saker som skal behandles på en skikkelig måte, uansett om det betyr merarbeid for Sametingsrådet. Å besvare spørsmål er faktisk en del av jobben deres, nettopp fordi det er Rådet som fremmer innstillinger ovenfor komitéene. Når Ørnebakk bebuder endring av reglene slik at opposisjonen ikke skal kunne stille spørsmål til sametingsrådet under komitémøtene, vil dette innebære en knebling av opposisjonen som i seg selv representerer et brudd på demokratiske prinsipper.
Ørnebakks karakteristikker av NSR som «demonstranter og sabotører» er direkte usaklig, og sender kalde gufs fra noen tiår tilbake. For ettertiden forventer jeg at han som parlamentarisk leder for det største partiet i flertallsgruppen opptrer med et minimum av verdighet og folkeskikk!

tirsdag 17. november 2009

Svingdørpolitikk

"Svingdørpolitikk" - et flunkende nytt begrep oppfunnet av meg selv, med utgangspunkt i siste tids skriverier om partipolitiske sametingsrepresentanter som møter seg selv i døren når de entrer fylkestingssalen. Ikke bare møter de seg selv i døren, men man går altså inn med ett politisk standpunkt for så å komme ut på den andre siden med et annet. Dette er forsåvidt ikke noe nytt fenomen, og vi vil garantert se det igjen. Det jeg imidlertid lurer på, er hvordan er dette mulig???? Hvilket ideologisk grunnlag jobber man ut i fra, når man så enkelt kaster samepolitiske prinsipper på båten for å tekkes partikollegaer i ett annet politisk system?

For meg handler dette først og fremst om Sametingets troverdighet. Dernest handler dette om den enkelte politikers troverdighet.
Det som virkelig gjør dette ille, er at det nye Sametingsrådet (utgått fra AP) høylytt har flagget hvilke saker de vil kjempe for i inneværende periode. Men hvordan skal de nå sine mål når deres egne partifeller på sametinget jobber stikk i strid med deres målsetninger når de opptrer i andre fora? Og hvordan skal vi kunne stole på flertallskoalisjonen, når ord og handling ikke stemmer overens?

1,3 millioner for å holde kontakten med folket..

– Sametingspolitikere skal bruke 1,3 millioner kroner neste år til å få kontakt med folket, og det samiske samfunnet, sier rådsmedlem Vibeke Larsen (Ap).

Ja så mye er prislappen satt for at politikere skal kunne forholde seg til grasrota -og til de som har gitt oss sin tillit gjennom valget til Sametinget. Det er innlysende at alle grupper på Sametinget skal gis rom til å bedrive politikk, men det oppleves unektelig litt rart at det er satt en prislapp på hva politikernes kontakt med folket skal koste. Det oppleves ikke bare litt underlig for meg som politiker, men det er åpenbart at de som følger med utenfra synes dette er merkelig. Mest treffende var den kommentar jeg fikk fra en ung og samfunnsengasjert dame, som sa det slik: "Er det dette det koster for at samepolitikerne skal "nedlate" seg til å ta kontakt med samfunnet utenfor Sametingsbygningen i Karasjok"??

Jeg hadde ikke tenkt på den vinklingen i det hele tatt, men sametingsrådets budsjettutspill blir altså oppfattet som arrogant og nedlatende ovenfor de som faktisk forventer at innvalgte sametingspolitikere skal holde kontakten med det samiske samfunnet. Dette handler ikke bare om folks forventninger, men også om politikernes plikt til å holde kontakten utad. For hvordan i all verden skal vi kunne bedrive politikkutvikling, hvis vi ikke skal forholde oss til verden rundt oss??

Sametingsrådets budsjettforslag er dessverre med på å forsterke inntrykket av kravstore og pengegriske sametingspolitikere som later til aldri å få nok.

onsdag 4. november 2009

Jeg bare lurer..

Jeg hadde faktisk mer på hjertet når det gjelder Sametingsrådets retrett i samiske rettighettsaker.

Da jeg så visepresidentens uttalelser i media om at Sametingsrådet er positiv til mineralvirksomhet, så var min umiddelbare tanke: Ville rådet utvist samme positivisme til mineralvirksomhet dersom den største brukeren av arealene hadde vært andre utmarksnæringer og ikke reindriften? Det er lov å lure.

Selv om både Nordkalottfolket og Arja i valgkamp og ellers har markert seg ved å utsette reindrifta for til dels harde angrep, hadde jeg håpet på ansvarlighet i posisjon. For meg handler ansvarlighet blant annet om å jobbe positivt for alle samiske næringer. Ved å sette næringer opp mot hverandre, og bruke politisk makt for å redusere én næring i forhold til andre, følger man kun den vindretning som blåser i Finnmark for tiden. De som taper på det, vil ikke bare være reindriften men hele det samiske samfunnet. Dessverre!

Retrett i samiske rettighetssaker..

Fra den tid arbeidet med samiske rettigheter for alvor ble satt på dagsorden, har motbakkene vært mange og nederlagene likeså. Til tross for dette, har et tidkrevende og møysommelig arbeid ledet til resultater som det samiske samfunnet nyter godt av i dag. Selv om mange synes å mene at vi er kommet langt i dette arbeidet, ja til og med FOR langt, så gjenstår det ennå mye. Derfor ble jeg både skuffet og nokså overrasket da Laila Susanne Vars som rykende fersk visepresident rykket ut i media og uttrykte JA til mineralvirksomhet.

Minerallovsaken er en av de største rettighetssakene som Sametinget har behandlet etter finnmarksloven. Denne utgjør dermed en prøveklut i forhold til OM finnmarksloven virkelig utgjør "gulvet" i hht. urfolksretten eller har vi allerede nådd taksperrene?. Jusseksperter har påpekt at finnmarksloven ikke ligger innenfor rammene av urfolksretten, og danner dermed et skrøpelig fundament for andre rettighetssaker. Likevel argumenterer Sametingsrådet som om taket er nådd.

Sametingspresidenten uttrykte i forbindelse med minerallovsaken i media den 3. november at samene ikke bare kan si "nei, nei, nei og nei i framtiden". Med dette signaliserer han også at det videre arbeid med samiske rettigheter er avblåst. Dette gjør han garantert ikke ut fra et samisk samfunnsperspektiv, men en tenkning hvor han vil tekkes majoritetsbefolkningen og samtidig få fornyet tillit til å "spise kirsebær" med sine øvrige partikollegaer i AP. Som kjent har Olli ikke vært blant de mest populære i eget partisystem etter at han foretok et stavsprang i minerallovsaken som fikk flere i AP til å sette kirsebærene i halsen.

Nå kan det tyde på at Olli gjennom sine samarbeidspartnere i Sametingsrådet og press fra AP har innsett at slaget er tapt. Det som er så uhyre skremmende, er at dette ikke bare skjer på bekostning av samer som bor i Finnmark, men også de samiske samfunnene lengre sør i landet. For oss som bor i områdene fra Troms og sørover og som er i startgropen med rettighetsarbeidet, oppleves dette som et gedigent knefall for den statlige overmakta. Hvilke resultater kan vi forvente oss av SRU II eller Kystfiskeutvalget, når Sametingsrådet så tydelig går ut og sier at nok er nok???

For meg er det helt klart at det nye Sametingsrådet har en Finnmarkstung slagside som dessverrre ikke makter å vende blikket lengre enn fylkesgrensen. Dette kommer så alt for klart til uttrykk i håndteringen av minerallovsaken. Det ser også ut til at rådsmedlemmene fra de sørlige områdene ikke makter å ta et oppgjør med finnmarksfokuset. Dermed vil Sametingsrådets retrett i minerallovsaken ikke bare sette til side rettighetsarbeidet, men vil også bety at man godtar at det skjer en forskjellsbehandling av samiske rettigheter i og utenfor Finnmark.