Om et "gammelkommunistisk sentralstyrt regime"..

I forrige uke ble Strategiplan for samisk kirkeliv behandlet i Sametingets plenum. Ettersom språklovens regler kun omfatter individrettede kirkelige handlinger, ble det fremmet et forslag fra NSRs side om at språkloven også må gjelde for kirkelige felleskapshandlinger som vielser, dåp, nattverd m.m.

AP snakket varmt om betydningen av samisk språk i kirkelig sammenheng, men kunne likevel ikke støtte NSRs forslag med begrunnelse om at innholdet i NSRs forslag uansett ville bli ta opp med departementet fra rådets side. Altså: AP stemmer ned et forslag i plenum, men bebuder likevel at saken er så viktig at de vil jobbe for å få gjennomslag for det i forhold til myndighetene. Hvordan skal flertallet bringe videre en sak som Sametingets flertall selv har stemt ned? I realiteten vil det innebære at rådet handler på tvers av et plenumsvedtak.

Flertallet viser med denne avstemningen at de ikke har noen intensjoner om å støtte forslag fra opposisjonen, selv om det bidrar til å gjøre et bra vedtak enda bedre. Forslaget fra NSR er godt forankret i hva Samisk kirkeråd spesielt er opptatt av, og da bør man legge maktarrogansen til side og lytte til hva de som blir berørt mener om saken. Dette handler om å ”ta temperaturen på det samiske samfunnet”, noe jeg har snakket om i tidligere blogginnlegg.

I Sagats leder den 2. oktober ble det i forbindelse med Aps agering i plenum uttalt at: ”Flertallsdiktatur er en dårlig form for demokrati”. Dette er jeg helt enig i. Aps håndtering av kirkesaken fikk meg til å tenke på en uttalelse fra parlamentarisk leder i AP, Willy Ørnebakk, under beretningsdebatten i forrige uke. Som en tiltale på NSRs kritikk av sametingsrådets manglende synlighet i samfunnsdebatten sa Ørnebakk at: AP ønsker ikke å styre debatten etter et ”gammelkommunistisk sentralstyrt regime”. Kanskje flertallet også bør foreta en drøftelse av dette i forhold til deres egen håndtering av innspill og forslag fra opposisjonen?

HØST..

Selv om jeg ikke er noe høstmenneske, er det umulig å ikke like de flotte høstdagene vi har hatt den siste uka. Naturen har for alvor ikledt seg sin fineste høstskrud, og den står der svært så innbydende - rett utafor stuedøra. Mathias og jeg har hatt noen flotte skogsturer de siste dagene..Det er så hærlig å dele slike stunder med en liten gutt som lar seg fasinere av alt han ser.

Han forundrer seg over et flott edderkoppspinn i høstlyngen som er prydet med små glitrende vanndråper..Et lite hull under en stein setter barnefantasien i sving - kanskje bor det et lite troll der, eller noe så alminnelig som en røyskatt??Hvem vet..Vi spiser store og gode tyttebær på tur opp i lia, og plutselig må jeg trø til for å få løs en liten barnefot som har satt støvelen fast i et klatretre..

Mens vi sitter i lyngen og nyter en sjokoladebit, spretter lillegutt opp. Han har funnet en stein som til forveksling er svært likt et hjerte - "mammas hjerte".."For jeg er jo ditt hjerte, mamma - er jeg ikke????". Selvfølgelig er han det. Vi starter på turen ned i gjen, mens lukten av høst blir sterkere i lyset fra de siste solstrålene som ønsker oss en riktig god kveld. Røde i kinnene og fulle av nye opplevelser kommer vi hjem til en varm kopp kakao og mammas nybake hveteboller. For en hærlig høstdag..