Kystfiskesaken - viktig nok for plenumsbehandling?

Kystfiskesaken har gjennom behandlingen av sametingsrådets beretning i dag blitt behørig omtalt og debattert. Da kystfiskeutvalgets innstilling ble behandlet i juni 2011, hadde vi ingen proposisjon å forholde oss til. Nå er den kommet, og innholdet tatt i betrakting gir absolutt grunn til plenumsbehandling. Dette sier altså sametingsrådet nei til.Plenumet er sametingets høyeste organ, og det er dermed også plenum som skal beslutte hvilket behov plenumet har for å behandle denne saken. Noe annet vil være å kneble parlamentet i ett av de viktigste sakene som sametinget noen gang har behandlet.

I lovproposisjonen slås det fast at det ikke kan bygges noen rettigheter på den historiske bruken som kyst- og fjordbefolkninga i Finnmark har til disse områdene. Det slås også fast at det ikke er nødvendig å innføre en kollektiv rett til fiske for de som bor i kyst- og fjordområdene for å sikre det materielle grunnlaget for den samiske kulturen.

Departementet avviser kategorisk kjernepunktet i kystfiskeutvalges vurdering om at folk som er bosatt i fjordene og langs kysten har på grunnlag av historisk bruk og reglene i folkeretten om urfolk og minoriteter rett til fiske i havet utenfor Finnmark, og at det skal gjelde alle folkegrupper.

Når departementet sier at de ikke kan se at det eksisterer noen eksklusiv rett for de som bor langs fjordene, verken i Finnmark eller i andre områder langs kysten, er dette i klar tekst å si at befolkningen i kyst- og fjordområdene skal forbli rettsløse. Med en slik tilnærming til saken, er det i enda sterkere grad av interesse for plenum å få behandlet proposisjonen, noe også dagens beretningsdebatt gir et klart uttrykk for.

Feilsitert om makt og posisjoner i Sametinget

Sametingets omdømme har vært frontet i media av rådsmedlem/visepresident Laila Susanne Vars fra Árja gjennom følgende sak: http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.8005809.

Vars ber i sin uttalelse til media at sametingspolitikerne "må vise respekt for samene og slutte å krangle om posisjoner, makt og lønn".

Det vekket nok litt oppsikt at det er et rådsmedlem/visepresidenten som gir uttrykk for dette, sett på bakgrunn av hennes egen posisjon i sametinget. Samtidig har mediabildet siden 2009 vært preget av intern maktkamp i flertallsgrupperingen på Sametinget der nettopp gruppemidler, krav om høyere lønn og posisjoner m.m har stått sentralt. Sånnsett sitter Vars i et glasshus.

Etter at hennes uttalelser ble tema under Rådets beretning i dag, presiserte Vars fra sametingets talerstol at hun hadde blitt feilsitert fra NRKs side. Hun ga uttrykk for at hennes uttalelser var rettet mot egen sametingsgruppe, Árja, og ikke mot Sametingets øvrige representanter som sådan. Det er ingen god situasjon for Sametingets omdømme at slike feilsiteringer blir stående uimotsagt. Jeg forventer derfor at Vars ber NRK rette dette opp, slik at det blir i tråd med det hun sa fra sametingets talerstol.

Evneveike produsenter av pusekatter?

I forkant av gårdagens besøk av Statsråd Lars Peder Brekk var det knyttet store forventninger til hvilket budskap han hadde med seg til Sametinget om den nylig framlagte landbruksmeldingen.

For jordbrukets del var det fra ministerens side knyttet mye positiv omtale der både forholdet til jordbruket som en viktig verdiskaper og betydningen av å ha en stabil rekruttering særskilt ble nevnt. Dette er ikke vanskelig å støtte opp om.

Når ministeren gikk videre til reindriftskapitlet i meldingen, var ikke positivismen like fremtredende. Tvert i mot. Det hele toppet seg ved ministerens karakteristikker av reindriften og reindriftens folk som tilnærmet evneveik (jfr. uttalelsen reindriften "evner ikke") og at næringen i mange områder produserer pusekatter". Undertonene i hans budskap til reindriften innebar en stakkarsliggjøring av en gruppe næringsutøvere som ikke vet sitt eget beste og en trussel om at næringen bare har å rette seg etter det LMD sier, ellers blir det verst for dem..

Man hadde kanskje forventet at ministeren hadde besinnet seg litt til folkemøtet senere på kvelden, men her fortsatte angrepet på reindriften med full styrke. Når ministeren til alt overmål stiller spørsmål til hvorfor reindriften er så negativ, så kunne kanskje en liten porsjon selvinnsikt ha gitt noe av svaret. Hvordan kan en næring føle positivisme når ansvarlig minister så ettertrykkelig gjør sitt beste for å trykke en hel næring så langt ned i søla som mulig?

Hvordan kan man bygge tillit mellom reindriften og LMD når ministeren fremmer slike holdninger?